Etikk og personvern i Koronaens tid

Lars Gunnar Lingås har filosofisk doktorgrad fra Göteborgs Universitet med profesjonsetikk som fordypning. Han har også mellomfag i kriminologi, og sosialfaglig bakgrunn med grunnutdanning som sosionom. Han er lærer i VEKS-fag ved Tunsberg.

Norske myndigheter har tatt mange viktige grep for å sikre smittevernet under trusselen fra COVID-19-viruset. Strategien som regjeringa og Stortinget har vedtatt etter råd fra Helsedirektoratet og FHI har vært å redusere smittespredning for å ha nok akuttmedisinsk beredskap og for å skape rom og ressurser til å få mer viten om smittespredning og mulige behandlingsmetoder og vaksineutvikling (1). Strategien har ført til omfattende nedlukking av samfunnet og drastiske inngrep i folks liv og hverdag.

Tunsberg har som fagskole fulgt de nasjonale rådene for egen virksomhet. Vi har stanset stedbasert undervisning, økt nettundervisning og oppfordret til god smittehygiene.

For dere som driver komplementær og alternativ behandling, er det viktig å leve opp til aktsomhetskravene i Lov om alternativ behandling (§ 7). Det innebærer å se på denne virussykdommen som en alvorlig sykdom som loven ikke tillater å tilby behandling av uten samforstand eller samtykke fra autorisert helsepersonell. Med behandling forstås da behandling av selve sykdommen. Både i praksis og i markedsføring av egne tjenester må dette overholdes om man vil unngå alvorlige sanksjoner.

På den annen side er det ingenting i veien for at dere kan bidra til å styrke folks helse gjennom tilbud som kan understøtte folks immunforsvar og å sikre en helsemessig almenntilstand som bedrer sjansen for å overleve et virusangrep eller forebygge seinskader. Det er også tillatt å bidra med lindrende behandling så lenge dette ikke er på kollisjonskurs med opplegg fra autorisert helsepersonell.

Internasjonalt vet vi at det forskes på hvordan noen komplementære behandlingsmetoder kan forebygge og lindre, ja til og med behandle virusangrep i «coronaens tid». Verdens Helseorganisasjon har laget en oversikt over slik forskning som er på gang. (2). For eksempel blir bruk av C-vitaminkurer studert og utprøvd i Kina (3). Noen land har – med dårlig utfall – valgt en strategi som handler om å la flokkimmunitet utvikles «naturlig» så lenge vaksine ikke finnes, men en slik strategi har lite faglig støtte, og de landene som lå an til dette (Sverige, Storbritannia og USA) har stort sett endret strategi på grunn av til dels svært høye dødstall. Uavhengig av Coronapandemien forskes det internasjonalt mye på kostholdets betydning for å understøtte immunforsvaret og å fremme helse, slik at sykdom rammer med mindre alvorlig utfall.

Norske helsemyndigheter er særdeles kritiske til alt som ikke er innfor tradisjonell skolemedisinsk tenkning på dette området. Men de er jo likevel nødt til å forholde seg til det som innhentes av ny kunnskap internasjonalt. Det er ikke åpning for at slik kunnskapsutvikling kan foregå her til lands.

Smitteapp og personvern

En sak som vekker debatt nå, er den nye «Smitteappen» som skal kartlegge nordmenns bevegelser og kontaktflater med andre, dels for å skaffe kunnskap om smittespredning, dels for å varsle personer som man vet har vært utsatt for kontakt med personer som er smittebærere (4). I skrivende stund har 1/5 av befolkningen lastet ned appen. Og Drammen er blant andre utpekt som forsøkskommune i prosjektet. Datatilsynet har under tvil godkjent opplegget så lenge det er frivillig og midlertidig. I debatten har mange stilt spørsmålstegn ved personvernets stilling når myndighetene overvåker folket på denne måten. Det trekkes paralleller til diktaturer som Kina, som har innført «ansiktsgjenkjenning» og annen teknologi for å kartlegge folks bevegelsesmønster.

Vi etikere pleier å si at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Det er ingen tvil om at «smitteappen» er innført med den gode intensjon å hindre smittespredning og å framskaffe nyttig kunnskap om smitteveier. Men det er likevel slik at en tilforlatelig bruk av dette midlet nå, kan gi legitimitet til at slik overvåking blir vanlig i andre sammenhenger. Kartleggingen kan misbrukes i andre sammenhenger enn det som var formålet. Personvernet er en skjør verdi som lett tvinges til å vike for gode formål i et moderne samfunn, enten det er å hindre terror eller pandemier.

Andre hevder at denne appen ikke er noe verre enn den overvåkingen som ligger innebygget i vår deltakelse i andre datateknologiske innretninger, sånn som vårt medlemskap i Facebook, GPS-registreringen i mobiltelefonen eller vårt samtykke til markedsførere om å kartlegge vårt forbruksmønster via Trumfkort eller kredittkort. Personvernets innskjerping i Europa gjennom GPDR-kravene skulle verne oss mot mye av dette, men alle vet hvor lett det er i svare «I accept» når slike varsler dukker opp på skjermen og krever vårt samtykke.

Det er et skritt på «brosteinene til helvete» når nasjonale myndigheter vil kartlegge sine borgere. Markedets kommersielle aktører kan kanskje stanses av myndighetene om de går over streken. Men myndighetene vil være mindre i posisjon til å stanse seg selv. Og hvor sikker er taushetsplikten om en av dine pasienter og du registreres som personer med jevnlig kontakt med hverandre?

Jeg vil ikke gi råd om hva du bør gjøre her og nå med «smitteappen». Er du trygg på at den ikke vil misbrukes og er du sikker på at det gode formål er verdifullt, kan du laste den ned og delta i prosjektet. Det er frivillig og er et tidsavgrenset prøveprosjekt, slik Datatilsynet har lagt til grunn. Men er du usikker på om formålet er godt nok utredet og begrunnet, og er du utrygg på om denne appen kan kartlegge noe du ikke vil ha kartlagt, kan du la være å laste den ned.

Ennå har vi valget…..

Skrevet av Lars Gunnar Lingås, lærer VEKS-fag (vitenskap, etikk, kommunikasjon og samfunn)