Motsvar til motsvar

Hei Martin!

Jeg fikk høre om din kritikk av oss ernæringsterapeuter, som har litt andre meninger om kosthold og helse enn de offentlige anbefalingene (1), og hvor du også har tatt for deg vår utdanning ved Tunsberg Medisinske Skole. Der ser du ut til å mene at vi ikke bør få gi råd til de som kommer til oss for å få hjelp.

Nå er det ikke alle som jobber som ernæringsterpeut som er utdannet hos oss, og vi kan derfor ikke svare for alle. Vi vil likevel gjerne få rette opp i en del misforståelser i dine innlegg, spesielt det som gjelder våre utdanninger. 

Vår utdanning i ernæringsterapi er bygget opp etter kravene fra Norske naturterapeuters hovedorganisasjon (2). Den er utformet for å utdanne terapeuter med en god faglig bakgrunn og de nødvendige ferdigheter for å kunne veilede de som ønsker hjelp. I utdanningen benytter vi oss av mange forskjellige fagfolk med spesiell kompetanse som er viktige for en terapeut. Fagfolk innen blant annet psykologi, medisin, etikk og ernæring sørger for at utdanningen får den bredde og dybde vi mener er nødvendig. Vi har også opplæring i etablering og klinikkdrift, hvor studentene blant annet lærer seg å overholde lover og regler innen markedsføring.

I tillegg til ernæring (kostholdsveileder og ernæringsterapi) kreves grunnmedisin, VEKS- fag (inkluderer vitenskapslære) og naturmedisinsk grunnutdanning for å få medlemskap i NNH. Til sammen gir dette kunnskap og ferdigheter som er nødvendig for å gi råd på en fornuftig, virkningsfull og sikker måte. Det siste er selvfølgelig det aller viktigste, at vi ikke skader pasienten eller gir falske forhåpninger.

Vi er selvfølgelig enig i at det å gi generelle kostholdsråd til en befolkning er noe helt annet enn å sitte en-til-en med en person som ønsker råd og veiledning for å endre kostholdet. Men fordi vi har som mål å ta hensyn til de individuelle behovene til hver person som kommer til en konsultasjon, er det ikke tilstrekkelig å be dem gå hjem og følge de offentlige kostholdsrådene. Både teori og erfaringer gjennom mange år viser at individuell tilpasning er nødvendig for de som sliter med forskjellige plager. Dette er erfaringer som er viktige for oss når vi forsøker å hjelpe en person.

FATFUNC

Det er interessant at du trekker frem FATFUNC studien fra Bergen. Det er en av studiene vi har fulgt nøye og har blitt presentert for studentene våre av Johnny Laupsa-Borge som var en av forskerne. Han er også en av våre faste forelesere i ernæringsterapi. Selvfølgelig var det en interessant observasjon at vektnedgangen var lik for gruppene. Mange ønsker at lavkarbo skal gi en metabolsk fordel, noen studier har funnet det, andre ikke, som denne. Men det mer interessante ved studien, i tillegg til valget av matvarer, var den store variasjonen i de biokjemiske resultatene mellom deltagerne innen hver enkelt gruppe. Kanskje det indikerer at noen passer til et lavfettkosthold og andre til et høyfettkosthold. I lys av dette blir resultatene fra den utvidede studien de nå er i gang med i Bergen veldig spennende.

At du mener historier fra de vi har hjulpet, eller anekdoter, er lite interessante, er vi uenige i. Vi er enige i at det ikke er forskning, men det er likevel verdifullt fordi historiene kan gjøre at vi klarer å hjelpe andre med liknende problemer.  Den vitenskapelige metoden som moderne medisin baserer seg på, er forholdsvis ny. For eksempel ble begrepet «evidensbasert medisin» presentert og definert for første gang i 1992 (3,4).

Det går også an å stille spørsmål ved mange av forskningsresultatene som blir publisert. De senere år har det kommet flere artikler i sentrale vitenskapelige tidsskrifter som stiller spørsmål ved resultatene, kvaliteten og uavhengigheten for mye av dagens forskning. Kanskje forskningspolitikk og finansiering har større betydning enn det burde. Det er en aktuell problemstilling når det kan presenteres studier med helt motstridene resultater. Kanskje kan heller ikke alt som skjer med et menneske dokumenteres ved hjelp av vitenskapelig metode (5,6,7,8).

Hva er det viktigste? Er det å hjelpe andre til bedre helse, eller at rådene må ha solid vitenskapelig dokumentasjon?

Det blir ofte satt et likhetstegn mellom ernæringsterapi og lavkarbokosthold. Derfor understreker vi i all undervisning at det ikke finnes en spesiell diett eller kosthold som er løsningen for alle. Vi stimulerer derimot våre studenter til å være søkende, nysgjerrige og skeptiske, og ikke minst, prøve selv hvordan kostholdet virker på helsen. Vi har aldri påstått at vi har det endelige svaret på hva et riktig kosthold er, ikke minst på grunn av individuelle forskjeller. I en konsultasjon tar vi som oftest utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper: et karbohydrattilpasset kosthold hvor målet er å holde blodsukkeret forholdsvis stabilt, en velfungerende fordøyelse og næringsrik mat. Knapt kontroversielt.

Om demonisering av enkelte matvarer

I utgangspunktet ønsker vi selvfølgelig at alle skal kunne spise det de vil. Men virkeligheten er ikke så enkel. Til oss på skolen, og som terapeuter, kommer det mennesker som sliter med forskjellige plager de ikke har fått hjelp til å løse, eller ikke klarer å finne ut av selv. Mange av dem har på eget initiativ forsøkt å kutte ut enkelte matvarer og kan fortelle at de merker effekt av det. Særlig er det melk og gluten som skaper reaksjoner. Ofte fremstilles glutenintoleranse som «moderne» og «in». Ingen av de jeg har møtt som studenter eller i konsultasjoner er særlig fornøyd med dette og vil selvfølgelig gjerne kunne spise det de vil. Og det er også vårt mål. Selv om vi ofte ber dem kutte korn og vanlig melk i en måned, betyr ikke det for alltid. Men hvis det er melk eller en vanlig kornsort som skaper problemet deres, må det være riktig å kutte disse matvarene. Håpet er at når de kommer i bedre balanse og har en fordøyelse som fungerer så optimalt som mulig, vil de også tåle de matvarene de har kuttet ut. Heldigvis gjelder dette for mange av dem.

Når alle tenker likt, tenkes det ikke meget.

Jeg tror aldri vi blir enige om alt. Men det er heller ikke meningen. Faktisk så er det meningsforskjell som fører til fremskritt. All historie viser det. Jeg kommer opprinnelig fra en helt annen bransje hvor uenighet ble stimulert. Der sa man: «Når alle tenker likt, tenkes det ikke meget». Derfor er jeg fornøyd med at det stilles spørsmål ved det vi gjør på skolen. Da skjerper vi oss og forsøker å være enda bedre i det vi gjør. Men at vi på en del områder må gå andre veier og tenke annerledes enn det «riktige», er vi ganske trygge på.

1. https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/anbefalinger-om-kosthold-ernering-og-fysisk-aktivitet
2. https://nnh.no/nnhs-utdanningsdokument-kvalitetssikringsprogram/
3. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10147956
4. Evidensbasering, Trond Skaftnesmo (2013)
5. http://annals.org/aim/fullarticle/2593601/scientific-basis-guideline-recommendations-sugar-intake-systematic-review
6. https://forskning.no/medisin-forskningsetikk-forskningssvindel/2010/12/juks-i-de-beste-familier
7. https://forskning.no/forskningsetikk/2015/07/hva-er-verst-juks-eller-slurv
8. http://www.cbc.ca/news/health/bmj-fiona-godlee-science-1.3541769