Lagt ut av Stig Bruset studerte ved Norsk Akademi for Naturmedisin parallelt med legestudiene. På Tunsbergs Jubileumskongress 14.–15. oktober skal han fortelle om utviklingen innen feltet fra da til nå, samt hvordan komplementære terapeuter kan samarbeide med leger. I denne artikkelen gir han en smakebit på foredraget.
– Hva er bakgrunnen for at du ble opptatt av dette samarbeidet, og hvorfor mener du det er viktig?
– Jeg begynte på medisinstudiet ved universitetet i Oslo i 1978, og på Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN) i 1979. Det ble et parallell-løp for meg. Jeg opplevde at det fantes mange pasienter som ønsket å bruke alternativ behandling. Jeg ville kunne mer om det, slik at jeg kunne være en dialogpartner for mine pasienter når jeg skulle begynne å praktisere som lege. Dessuten så jeg på NAN at det var mange pasienter der som hadde god effekt av behandlingene. Da ble jeg inspirert til å lære mer.
En berikende kombinasjon
– I hvilken grad opplevde du dette parallell-løpet som motsetningsfylt?
– For meg var det berikende at det var to forskjellige måter å se mennesket på. Der hvor medisinstudiet var opptatt av basalfag og reduksjonisme, var NAN opptatt av helhetstilnærming til mennesket. Medisinstudiet fokuserte mer på å finne sykdom og å behandle sykdom, mens på NAN var de mer opptatt av å styrke de iboende helbredende evnene som mennesket har. For meg ga kombinasjonen en god balanse, det ville vært leit å bare ha en av tingene. Undervisningen ved universitetet i fysiologi, anatomi osv. hadde stort detaljfokus og stor grad av vitenskapelighet. Det var godt å ha det med seg på NAN, som ikke gikk like dypt i det. Det var en god kombinasjon, som jeg har hatt nytte av i jobben som fastlege.
– Hva tenker du om begrepet alternativ kontra komplementær behandling?
– De fleste i Norge har en fastlege. De fleste som bruker andre behandlingsformer, gjør det i tillegg til og ikke i stedet for å gå til legen. Derfor er begrepet komplementær medisin bedre enn å bruke alternativ medisin. Sistnevnte impliserer at man snur ryggen til skolemedisin. Jeg tenker at det er bra for de fleste å kunne ha fastlegen som dialogpartner når det gjelder å ta valg for egen helse. Men det innebærer at fastlegene bør kunne noe om de komplementære behandlingsformene. De kan for lite i dag.
Kunne oppleves truende
På tidlig 2000-tall var det noen år der Stig underviste medisinerstudentene ved universitetet i Oslo i komplementær behandlingsmetode. Det utgjorde bare 1 dag av 6,5 år med undervisning. Likevel ble det etter hvert fjernet.
– Det er en tung kamp om studentenes fokus, med mange krevende fag. Studentene var så fulle av teori på det tidspunktet. Da ble det utfordrende for dem å høre at det finnes helt andre måter å tenke på og løse problemer på, og at det finnes forskningsresultater som de ikke kjenner til. For mange ble dette truende. Det ble vanskelig å kunne romme så mye, og forholde seg til det. Det ble et paradoks at de er del av det etablerte og samtidig finnes det et system ved siden av som på det tidspunktet ble brukt av ca. 30–35 % av den norske befolkningen. Det var enda høyere blant visse pasientgrupper.
Stig bruker innimellom yin-yang-symbolet for å illustrere forholdet mellom etablert og komplementær medisin.
– På noen områder som eksempelvis kronisk sykdom, smertetilstander, allergier og fordøyelsessykdommer, er komplementære utøvere ofte bedre enn skolemedisin. Tilsvarende er skolemedisin veldig nyttig i akutte situasjoner. Yin-yang-symbolet har en liten prikk i hver av halvdelene. Det symboliserer at alle fenomener også rommer sin motsats. I det komplementære finner vi noe av det etablerte, og omvendt. At det er deler av det komplementære som er systematisk undersøkt og godt dokumentert. Og deler av den etablerte medisin er dårlig dokumentert og basert på erfaring.
Da en så stor del av befolkningen bruker begge systemene, er samarbeid viktig, fortsetter han. – Fastlegene bør kunne være en dialogpartner med pasienter på områder som kosthold, kosttilskudd, livsstil og andre behandlingsmetoder. På foredraget skal jeg vise til Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) sin statistikk fra 2012–2022 på bruken av komplementær behandling i befolkningen. Per i dag (2022) er det 29,9 % av alle fra 18 år og oppover som bruker det. I 2012 var tallet 36 %.
Tverrfaglighet kontra kontorfellesskap
De siste ti årene har Stig jobbet ved Regnbuen Helsesenter i Lier, som del av et tverrfaglig team. Han understreker forskjellen mellom å jobbe tverrfaglig og flerfaglig.
– Når man jobber tverrfaglig, har man jevnlig møter der man sammen går gjennom pasientkasus og prøver å løse pasientens utfordringer. Flerfaglig vil si kontorfellesskap, eksempelvis hvis en fysioterapeut og en akupunktør har lokaler i samme bygg.
For å få et tverrfaglig samarbeid til å fungere, må alle være villige til å gi og ta.
– Fokuset må være «hvor kan pasienten få best hjelp»? Da må utøveren tidvis gi slipp på pasienten og sende vedkommende til en av de andre. Eksempelvis hvis det er samarbeid mellom fysioterapeut, akupunktør, biopat og lege. Et eksempel kan være at biopaten sender pasienten til lege, ved blod i avføring, og tenker: «Dette er et såpass alvorlig symptom, som jeg ikke har nok kunnskap om».
Samarbeid med fastlege
– Hvordan kan komplementære utøvere få til et samarbeid med pasientens fastlege?
– Det viktigste er at det må være en gjensidig respekt. Snakker man negativt om komplementære utøvere og negativt om fastlegen til pasienten, så er ikke det et bra grunnlag for samarbeid. Man må gi respekt for å få respekt. Som komplementær behandler må man vise respekt i omtalen av legen overfor pasienten, og ha holdningen at den andre part har noe å bistå med. Det er viktig å kommunisere slik at man unngår misforståelser, slik som når en pasient mente å ha fått beskjed om at hen hadde “skitne nyrer”.
Utfordringen er at fastleger sitter med pasienter hele tiden. Det å få telefoner fra en annen terapeut, gir et uheldig avbrudd i praksisen. Derfor bør samarbeidet i hovedsak foregå skriftlig, i form av korte epikriser, ifølge Stig.
– Det sikrer to ting. Hvis pasienten forteller legen om det de har opplevd via en komplementær behandler, er det nesten garantert subjektivt. Tilsvarende hvis pasienten forteller en komplementær behandler hva legen har sagt. Derfor er de korte skriftlige oppsummeringene viktige.
Fastleger har flere overordnede de skal adlyde:
NAV som skal ha begrunnelse for sykemelding, arbeidsgivere, og henvisning til andrelinjetjenesten.
– Hvis fastlegen får korte beskrivelser eksempelvis fra en soneterapeut, «har gått i behandling, til sammen åtte ganger og er nå 80 % bedre», så kan legen føre det inn i journalen. De ønsker ikke å komme i den situasjonen der pasienten sier at «soneterapeuten sier jeg trenger sykemelding videre». Det er fastlegens ansvar å sykemelde. Fastlegen skal gjøre vurderingen. Samtidig kan det være viktig med dokumentasjon og korte vurderinger fra komplementære behandlere. Hvis fastlegen får melding om at vedkommende har blitt mye bedre, så kan legen tenke «jeg har dokumentasjon på at pasienten gjør noe for å bli bedre, det er framgang å se, da er det forsvarlig å sykemelde en stund til».
Persontilpasset behandling
Samarbeidet med de andre behandlerne ved Regnbuen Helsesenter har vært berikende for Stigs arbeidshverdag.
– Jeg lærte noe hver dag. Noe av det heteste innen moderne forskning er persontilpasset behandling, som er tilpasset dine gener, ditt liv og hvordan du har det. Premisset er at ikke alle skal ha samme behandling. Problemet i medisin er at de store kontrollerte studiene bare kan gi svar på gjennomsnittlig effekt sammenliknet mellom to grupper. En person er aldri gjennomsnittet i sin aldersgruppe. Innenfor dagens kreftbehandling kartlegger man mange faktorer, slik at man kan gi den beste behandlingen med en gang. Altså en persontilpasset behandling. Det er slik man tenker innenfor komplementær behandling.
Stig var i Kina i 1991, og møtte mange sykehusleger der. Da stilte han ofte spørsmål som «hvordan behandler du artrose, hvordan behandler du brystkreft?» De svarte: «depends on the patient». Det stred mot deres filosofi å tenke generelt.
Legemiddelindustrien viser tegn til å implodere
– Legemiddelindustrien viser tegn til å implodere. Løsningene blir ofte dyre behandlinger som mange i verdens fattige land ikke har råd til, og de har nærmest fått monopol på forskning. Det er ikke et bærekraftig system. Dessuten så beveger vi oss mot å se hvert individ som unikt, fysisk og psykisk. Da har vi begrenset nytte av den gruppetilnærmingen.
Pasientens autonomi
– Hva har endret seg hos fastlegene med tanke på holdninger til komplementær medisin de siste 40 årene?
– Det har ikke vært så store endringer, det har ikke blitt så mye mer aksept. Det som har endret seg er fastlegers og sykehuslegers forhold til sine pasienter. Før fikk folk kjeft for at de valgte en komplementær behandling. Nå er det mer autonomi som pasient og større respekt for pasientens valg, at pasienten kan ta andre valg enn legen selv ville tatt. Pasienten velger på bakgrunn av sine verdier og sine erfaringer og kan eksempelvis si «jeg får mange bivirkninger av legemidler, jeg vil ikke ta flere. Jeg trenger flere alternativer».
– Hvis du som fastlege skal foreslå komplementære tiltak som et mulig alternativ til skolemedisin, hvordan forholder dette seg rent juridisk?
– Jeg er ansatt av staten, kommunen og myndighetene for å være fastlege, og gi det som forventes av en fastlege. Jeg er nøye med foreta de undersøkelser som forventes og fortelle om «offisielle retningslinjer er sånn og sånn». Dermed har jeg ryggen fri juridisk. Så kan jeg si «hvis du har lyst til å gjøre noe annet, så finnes det andre muligheter». Det kan eksempelvis være akupunktur for ryggplager, eller kostholdsendringer heller enn kolesterol- og blodtrykksenkende medisiner. Da kan pasienten velge selv. De har fått en utredning av anbefalt behandling samt eventuelle andre muligheter. Vi kaller det samvalg – vi skal ikke tre ting over hodet på pasientene, som ikke passer med deres verdisystem. Men vi kan orientere om forskjellige muligheter.
Et mer regulert område
– Du har fulgt utviklingen i komplementær medisin de siste 45 årene, i Norge og internasjonalt. Hvilke store linjer ser du i utviklingen innen dette området, fra du begynte å engasjere deg i det fram til i dag? Ser du en klar retning for hvor utviklingen går, eller er det veldig mangefasettert?
– Bruken av komplementær behandling er fortsatt stor. Det gis mange konsultasjoner og innebærer relativt store økonomiske verdier. Det var en framvekst av komplementær behandling på 1970-tallet. En hovedårsak var økt innflytelse fra andre land, grunnet globalisering. I løpet av kort tid ble vi introdusert for akupunktur og qi gong. Dette skyldtes at Kina ble mer åpent for verdenssamfunnet. Denne framveksten skjedde veldig organisk. Den var ikke styrt ovenfra, i form av anbefalinger. Folk prøvde og feilet, gjorde seg erfaringer på hva som funket for dem.
Mange av de som engasjerte seg på utøversiden og utdanningssiden på 1970- og 1980-tallet var individualister med sterke personligheter, ifølge Stig.
– De var ofte ressurssterke mennesker, men ikke så gode på samarbeid. Det var ikke sånn at man sammen stod sterkere. Eksempelvis var de to første norske legene som brukte akupunktur i sin praksis, bitre fiender.
Utover på 1990-tallet så staten et behov for offentlig regulering og beskyttelse av sårbare pasienter.
– Det var på den tiden rundt 35 % av befolkningen som brukte komplementær behandling, men pasientene hadde ingen klageinstans, det var helt uregulert. Fylkeslegen og andre instanser gjaldt bare skolemedisinere. Da kom Aarbakkeutvalget og Lov om alternativ behandling i 2004. Rett etterpå ble NAFKAM opprettet. Myndighetene så behovet for et miljø som skulle samle kunnskap om feltet. Jeg var selv del av et forskningsprosjekt der vi prøvde å finne ut hvor mange som utøvde akupunktur i Norge. Vi laget en liste over de utøverne vi kjente til. Deretter spurte vi de to største bedriftene som solgte akupunkturnåler i Norge om hvor mange kunder de hadde. Det var mange flere enn vi hadde identifisert.
Skeptikernes inntogsmarsj
Fra midten av 2000-tallet og utover kom det en periode preget av skeptikere, blant annet foreningen Skepsis.
– Det var en delvis koordinert prosess, der de prøvde å bekjempe det komplementære. De brukte blant annet sosiale medier, som begynte å bli allemannseie på den tiden. De opprettet fiktive profiler for å legge ut innhold som satte komplementær behandling i et dårlig lys, og fikk det til å se ut som det var flere som var mot det komplementære enn hva tilfellet var. Så ble media etter hvert dratt inn i dette.
Media tok side med skeptikere som Gunnar Tjomlid, Kristian Gundersen og Andreas Wahl i NRKs program Folkeopplysningen, som forsøkte å ta styringen av den offentlige debatt.
– Det var en selsom opplevelse for meg, som satt med et ben i hver leir, å se hvordan de i rikskanaler fikk lov til å sverte og kritisere. Det var veldig uryddig, det kommer jeg til å nevne under foredraget. På Folkeopplysningen drev de manipulasjon av mennesker, blant annet med en psykolog involvert. Det er ikke så vanskelig å få folk til å for en kort periode føle seg bedre ved at de prøver noe, tror på noe osv. Dette generelle fenomenet misbrukte de som argument for at komplementær behandling bare er tull.
Folkeopplysningen hadde et innslag der de tok opp bruken av «greens», altså at en del folk føler seg bedre via inntak av spesifikke matekstrakter i pulverform.
– De laget et slikt produkt, pakket det i nøytrale beholdere og hadde et publikum som testet ut. De tar dem inn i studio etter en tid, og flere hadde opplevd en positiv effekt. Programlederen kan da avsløre dette er bare tull, det er ekstrakt fra grønnkål. Men grønnkål er jo noe av det mest næringsrike vi har! De testet et aktivt produkt og sa at det var narreprodukt. Da mangler du fullstendig redelighet, forskningsmessig og journalistisk. Dessuten brukte de ofte et selektivt utvalg av forskning og klippet i intervjuer, for å presentere konklusjonene som de på forhånd hadde bestemt seg for. Så det var uetiske metoder der man hadde konklusjonen på forhånd og ikke undersøkende journalistikk. På den tiden var det ikke så mange motstemmer i media som tok del i den debatten. Hvor var utøverne av komplementærmedisin, og hvor var NAFKAM? Dette skal jeg belyse i foredraget.
Et sammensatt globalt bilde
Dreiningen mot mer regulering, og en periode med mye uredelig skeptisisme, ligner på trender vi har sett i USA og Stor-Britannia, sier Stig. Samtidig ser vi også andre trender internasjonalt.
– I Tyskland og Sveits har de hatt en mye sterkere tradisjon på bruk av komplementære behandlingsformer. Regelmessige opphold på kurbad ligger dypt i folkesjela. På et av de største sykehusene i Berlin, Emmanuel Krankenhaus, har de en egen avdeling for integrert medisin, som er tilgjengelig for alle innlagte pasienter. Der har de ayurvedisk medisin, kostholdsterapi, qi gong og yoga. Så det er ikke uten unntak at man i Vesten gikk på en nedgang grunnet skeptikerne i media. En annen viktig trend er at persontilpasset medisin, blant annet i form av Funksjonell medisin, nå har blitt stort ved flere av de største sykehusene i USA, slik som Mayo Clinic og Cleveland Clinic. I Funksjonell medisin gjøres det først en bred kartlegging av pasienten. Deretter bruker man kostholdsendringer, vitaminer, mineraler og andre kosttilskudd på en persontilpasset måte, for å få til helseforbedring.
I Vesten ser vi ofte verden fra vår lille tue, ifølge Stig. Flesteparten av verdens befolkning lever i folkerike land som India og Kina samt Afrika. Der har de store problemer knyttet til de mest basale behovene, slik som matforsyning, rent vann og tilgang til helsetjenester.
– WHO har vært åpne overfor tradisjonell medisin i disse landene og har hatt et eget program for dette. De hadde en konferanse i India i august i år, der de poengterte hvor viktig det er å integrere et lands tradisjonelle medisin inn i det moderne helsevesenet. Mange av disse landene har ikke råd til dyre medisiner til hele befolkningen. Her må man være pragmatisk overfor metoder som befolkningen allerede bruker og har brukt i hundrevis av år. Så her er trenden allerede positiv når det gjelder holdningen til komplementær behandling.
I Norge sitter vi ofte igjen med en urimelig høy påvirkning fra de kritiske stemmene, ifølge Stig.
– Mange utøvere har dessverre fått problemer i praksisen sin, særlig som resultat av nedstengningen under covid. Da så vi at mange alvorlig syke pasienter (eksempelvis kreftsyke) ikke oppsøkte leger grunnet smittefare, og heller ikke oppsøkte komplementære utøvere. Dessuten fikk eksempelvis naprapater forbud mot å praktisere på grunn av nedstengningen. Så vi står nå i en litt uavklart situasjon.
Hvor går veien videre herfra? Det skal jeg utdype under foredraget.
I tillegg til å ha avslutningsforedraget på Jubileumskongressen, underviser også Stig våre Terapeuter, spesielt innen praksis og motiverende intervju. Hans erfaringsbakgrunn og spesielt kompetanse innen samhandling er en uvurdelig ressurs for skolen.
Intervjuet ble utført av Andreas Aubert.