Hippokrates uttalte for over 2000 år siden: «Det er viktigere å vite hva slags menneske som har en sykdom, enn å vite hva slags sykdom et menneske har». Hippokrates har sagt mye klokt, men dette er en av hans viktigste aforismer.

Å behandle pasienten og ikke bare sykdommen, har alltid vært mantraet til naturmedisin, uansett hvilken metode man snakker om. Sykdommen kan faktisk til tider, forkludre og mislede oss terapeuter om vi ikke tar nok hensyn til pasientens sykehistorie, og stiller de riktige spørsmålene.

Men, altfor ofte blir det tatt utgangspunkt i en sykdom når man skal behandle mennesker. Pasientene som kommer til oss gjør jo det da dette er måten man tenker på i vårt moderne samfunn, også innenfor den moderne medisinen. Det er lett å la seg lede til symptombehandling når en pasient spør: «Hva skal jeg gjøre med mitt lave stoffskifte», eller «hvordan kan jeg bli kvitt smertene i leddene mine»? Selv om man velger naturlige midler, er ikke dette å behandle pasienten, men sykdommen – og derfor symptombehandling. Velger du den samme metoden for alle som har den samme sykdommen, behandler du heller ikke pasienten, men sykdommen.

For å skjønne hvordan vi best behandler sykdom, må vi se litt på hvorfor sykdom i det hele tatt utvikler seg. Optimalt sett skal kroppen vår være selvopprettholdende og selvregulerende, til tross for de mange fysiske og psykiske belastninger som den utsettes for. Det er det hovedsakelig det autonome nervesystemet (sympatikus og parasympatikus) sammen med hormonsystem, fordøyelse og avgiftning som sørger for. Sykdom oppstår først når summen av de belastninger vi utsettes for, overskrider kroppens egen evne til regulasjon. Selv om navnet på sykdommen er lik hos flere pasienter, kan mengden og sammensetningen av belastninger være forskjellig:

Mikrobiologiske faktorer (bakerier, virus, sopp, parasitter)
Kjemiske faktorer (miljøgifter, matsminke, tilsetningsstoffer, galt kosthold m.m.)
Arvelige faktorer (konstitusjon, svak – sterk, aldringsprosessen)
Fysiske faktorer (mangel på trening og frisk luft, skader, stråling, gal livsstil m.m.)
Psykiske faktorer (angst, depresjoner, sinne, bekymring m.m.)

Vi mennesker er ikke friske en dag og kronisk syke dagen etter. Sykdom utvikler seg over tid og som et resultat av diverse belastninger, gjerne flere samtidig. Man kan ha arvelige svakheter, få diverse infeksjoner som behandles med antibiotika, noe som gjør at de kommer tilbake gang etter gang. Dette kan forårsake tarmdysbiose som igjen utvikler matintoleranse. Kostholdet kan være dårlig, på samme tid som vi stresser, tar smertestillende, sover dårlig – og får noen nye infeksjoner. Her er mulighetene mange.

Angrep eller tilpasning

Vi beskytter oss mot det som truer likevekten vår, enten det er på det psykiske eller fysiske nivå. Siden kroppen har et innebygget, sterkt forsvar, vil den sette opp barrierer (regulasjonsmekanismer) som belastningene må overskride, før det utvikler seg alvorlige sykdommer. Disse barrierene starter på det ytre hvor alle symptomer ikke er så truende for kroppens viktigste kontrollorgan – cellen. De første sykdommene vi får er derfor på hud og slimhinner (forkjølelser, utslett, fordøyelsesproblemer). Sykdommer som angriper hud og slimhinner er derfor mildere og mer ufarlige i forhold til sykdommer som angriper indre organer (hjertet, nyrer, lever eller selve cellemetabolismen).

Klarer ikke kroppen å gjenopprette likevekt grunnet ytre og indre belastninger, må vi tilpasse oss det som belaster oss, vi har ikke noe annet valg. Vi kaller derfor disse barrierene eller nivåene av forsvar for adaptasjonsfaser (adaptasjon = tilpasning). Kort fortalt er disse:

Regulasjon: sunnhet, kroppen regulerer seg selv, mindre belastninger.
Dysfunksjon: mindre belastninger overskrider organismens regulasjonskapasitet. Avgiftning og ekskresjon opprioriteres. Det kan oppstå diaré, oppkast, utslett, svette og hodepine – av kortere varighet.
Akutt dysbiose: akutte infeksjoner; halsbetennelse, forkjølelse, influensa, diaré, feber, urinveisinfeksjoner. Ekskresjonen opprioriteres. Appetittløshet grunnet nedprioritering av fordøyelsen. Tretthet og behov for søvn.
Kronisk dysbiose: Infeksjoner som ikke blir behandlet korrekt (for eksempel ved antibiotikabehandling) i adaptasjonsfase 3 resulterer i at bakteriene kapsles inn. Fysiologiske symbionter undertrykkes, spesielt i tarmsystemet. Belastning av immunsystemet. Mikrobene etablerer en indre forgiftningskilde. Dysbiose kan spre seg til andre slimhinner.
Allergi: Bindevev og slimhinner danner ikke lenger barriere mellom det indre og ytre. Antigener siver gjennom kroppens barrierer. Forsvarsreaksjoner oppstår mot uskadelige stoffer.
Depotdannelse: Kroniske betennelsesfokus forårsaker forgiftning og forsuring av kroppens vev (det ekstracellulære området). Det dannes mer toksiner enn kroppens avgiftningsorganer klarer å skille ut. Dette deponeres i vev, som muskler, sener og ledd, innsiden av blodårer m.m. Her finner vi inflammasjoner, hormonelle lidelser, autoimmune lidelser m.m.
Intracellulær dysbiose: Depoter i vevet forstyrrer homøostasen mellom cellen og dens ytre miljø. Giftstoffer fra vevet trenger inn i cellen – kroppens viktigste regulator og grunnlaget for liv. Kreft og andre livstruende sykdommer.

Pasienten og sykehistorien

Selv om vi kan lage en generell mal på hvordan sykdommer utvikler seg, har alle pasientene en forskjellig historie angående hvordan de har kommet dit de er i dag. Noen pasienter med allergi har en forhistorie med infeksjoner i bihulene og andre med kroniske urinveisinfeksjoner eller underlivsbetennelser. Noen har dårligere tarmsystem og andre dårligere avgiftning. Årsaken til kronisk tretthetssyndrom kan for noen være kroniske virusinfeksjoner, for andre tannrotbetennelser og amalgam i tennene. Selv en autoimmun og arvelig sykdom har ofte forskjellige forhistorier og årsaker til hvorfor de slår ut akkurat på en bestemt tid i livet.

Noen mennesker er enkle å behandle, andre vanskelige. Vi elsker mirakelhistoriene, hvor en pasient med en litt alvorlig lidelse ble bra bare de endret litt på kostholdet. Slikt selger, men dessverre er det ikke alltid slik. Alt baserer seg på sammensetningen av belastninger (miljø) og forutsetningen for helse (arv) hos den enkelte pasient. Derfor kan vi ikke bruke de samme metodene til alle pasienter.

Det som er viktig aldri å glemme, er at årsaken til de nåværende problemene ofte ikke synes i dag. De ligger gjemt i sykehistorien i de tidligere adaptasjonsfasene, kanskje noe som skjedde 20-30 år tilbake. Symptomene på tidligere sykdommer forsvinner når sykdommen endrer karakter og transformeres til et dypere og mer kronisk plan. Det er derfor vanlig at pasienter med kroniske sykdommer (adaptasjonsfase 6) ikke lenger får feber og de vanlige symptomene på infeksjoner som man gjorde som liten da kroppen var renere og sunnere.

Hva har kroppen måttet gjennomgått av belastninger før den utviklet de symptomene/sykdommene du ser hos pasienten i dag? Dette er et viktig spørsmål og her må vi grave litt og passe på å stille de riktige spørsmålene. Vi kan ikke overlate dette til pasienten selv, da pasientene våre ikke kjenner til vårt fag. Når vi først har funnet ut dette, kan vi begynne å tenke på behandling.

En amerikansk lege ved navn Dennis L. Meyers, stilte seg spørsmålet: Si at du har en beholder med gullfisk. Denne beholderen blir en dag forurenset slik at fiskene blir syke. Noen av gullfiskene vil til og med dø, mens andre utvikler diverse sykdommer (kreft, forgiftninger, infeksjoner m.m.). Du blir satt til å helbrede fiskene, men hva vil du gjøre? Behandle hver fisk for sine respektive sykdommer eller skifte vannet i beholderen?

Som den våkne leser sikkert har skjønt, vi starter ikke med å behandle symptomene til pasienten.

Behandlingsstrategi

En strategi for riktig behandling er viktig om vi skal få kroppen til å endre seg fra sykdom til helse. Vi må minske belastningene og øke kroppens evne til regenerasjon. Det vil si at vi må først legge til rette for at kroppen kan begynne å helbrede seg selv. Vi må gi den de verktøy den trenger for dette. Begrepet «The Therapeutic Order» er et kjent begrep innen naturmedisin og innbefatter nettopp dette. Ved kroniske sykdommer bør vi:

Endre det indre biokjemiske miljøet slik at kroppen kan helbrede seg selv (kosthold/livsstil).
Gi urter/naturprodukter som øker kroppens regulasjon og avgiftning.
Gi byggesteiner som styrker kroppens evne til å regenerere (kosttilskudd).
Gi urter/naturprodukter som regulerer immunforsvaret.

Behandlingens rekkefølge

Siden bakterier og andre mikroorganismer har så stor innflytelse på helsen vår, og kan være årsaken bak mange kroniske sykdommer, er det viktig først å endre kroppens indre biokjemiske miljø til et gunstig miljø for de bakteriene som gjør mest for helsen vår. Da styrker vi immunsystemet vårt, kroppens evne til å bryte ned næringsstoffer og minsker belastningen på avgiftningsorganene.

For å endre kroppens indre miljø, slik at kroppen kan regenerere seg selv, skal kostholdet være lettfordøyelig, overveiende basisk og tilføre alle de viktigste næringsstoffene. Maten skal inneholde tilstrekkelig med vitaminer, mineraler og fettsyrer. Vitaminer og mineraler fungerer også som antioksidanter og gjør at kroppen lettere blir kvitt avfallsstoffer.

Avfallsstoffer fra syreopphopninger i vevet og toksiner fra patogene mikroorganismer må kunne skilles ut. Kroppen deponerer disse giftstoffer i vev hvor de gjør minst skade. Når disse skal renses ut av kroppen, er det viktig at avgiftningsorganene fungerer. Til dette bruker vi hovedsakelig urter. Men her kan også brukes soneterapi, akupunktur, tørrbørsting av huden, trening, sauna, tarmskylling m.m. Er kroppen i en svekket energetisk tilstand, er også tilførsel av adaptogene, styrkende urter meget viktig.

Etter at vi har gjort dette, kan vi legge til urter eller andre naturprodukter som passer til den/de eventuelle lidelser man ønsker å behandle, det være seg allergi, eksem, reumatisme, fordøyelsesproblemer eller stoffskifteproblematikk. Vi begynner altså bredt og behandler mer spesifikt etter hvert. Dette er hovedtanken i naturmedisin.

Selv når vi behandler spesifikt, skal vi også tenke på kroppen som en helhet. Her er det viktig å kjenne til kroppens fysiologi. Oppbygningen for eksempel av en urtekur bør bestå av fire fokusområder. I tradisjonell kinesisk medisin kalles disse keiseren, ministeren, assistenten og tjeneren – og symboliserer egenskaper som samarbeider godt og til sammen er virksomme:

Keiseren: Keiseren representerer urter eller naturprodukter som dekker de viktigste symptomene man skal behandle. Urter i denne kategorien dekker hovedproblemet pasienten sitter igjen med etter den generelle behandlingen av det indre miljøet, for eksempel eksem. La oss si at vi velger urten Arctium lappa (storborre) som keiserurt da denne brukes ofte ved kroniske hudproblemer.

Ministeren: En eller flere urter/produkter som støtter hovedproblemet. Disse kan bestå av adaptogene urter, eller urter med en egenskap som støtter kroppen med hovedproblemet. I dette tilfellet ville vi kunne valgt Glycyrrhiza glabra (lakrisrot), da den i tillegg til å være bra for huden, er betennelsesdempende og har naturlig kortisonlignende egenskaper.

Assistenten: Urter som assisterer kroppen med å bli kvitt hovedproblemet. I vårt tilfelle kan vi velge urter/produkter som hjelper kroppen til å avgifte, for eksempel Silybum marianum (mariatistel) eller Cynara scolymus (artisjokk) som begge styrker leveren. Her kunne også en nyrestimulerende urt vært bra, om det viser seg at pasienten vår har dårlig ekskresjon via nyrene.

Tjeneren: Urter som karakteriseres som tjenere har som oppgave å gjøre urteblandingen lett å oppta, bringe de effektive stoffene rundt til alle kroppens celler – og å eventuelt utbalansere og nøytralisere kvaliteter i hovedurtene som kan virke for sterke. Urter som Zingiber officinalis (ingefær), Chamomilla recutita (kamille), Calendula officinalis (ringblomst) og Lavendula officinalis (lavendel) kan man bruke til dette formål. Til vår pasient kunne vi brukt Chamomilla recutita, som er bra for huden, er antibakteriell og avspennende. Den er også god for slimhinnene i kroppen (den indre huden). Vi kunne i tillegg valgt Urtica dioica (brennesle) som virker basedannende og avgiftende. Urtekuren vår for eksem vil da se slik ut:

Arctium lappa (keiser)
Glycyrrhiza glabra (minister)
Cynara scolymus (assisten)
Urtica dioica (tjener og assistent)
Chamomilla recutita (tjener)

Dens virkeområde er både på hud, immunsystem, binyrer, slimhinner, lever og nyrer – alle organsystemer som kan være involvert ved utviklingen av eksem. En annen pasient vil kunne ha andre behov, selv om vedkommende har eksem. Vi behandler altså ikke bare symptomene på sykdommen, men hele pasienten.

Denne høsten lanserer vi en helt ny utdanning til Urteterapeut. Det er en 3-årig deltidsutdanning som inneholder alt du trenger for å kunne jobbe med urteterapi som hovedfag. Vi starter også opp ny klasse i Biopati, som er en fagskoleutdanning innen naturmedisin.