Fortsatt folkelig tillit

Av Lars Gunnar Lingås, lærer i VEKS-fag ved TMS

Lars Gunnar Lingås har filosofisk doktorgrad fra Göteborgs Universitet med profesjonsetikk som fordypning. Han har sosialfaglig bakgrunn og har utgitt en rekke artikler og fagbøker om sosialpolitikk, pedagogikk, humanisme, etikk og yrkesetikk. Han er tilknyttet Høgskolen i Buskerud og Vestfold som dosent i yrkesetikk og veiledning. Lingås har også deltatt i SABORGs arbeid med å utvikle VEKS-faget.

De siste 2-3 årene har det vært et kjør mot det norske folks bruk av ulike former for alternativ og komplementær behandling. Skriftlige advarsler i bøker, artikler og aviser har kommet på stripe. En egen kampanje har vært ført under parolen «Ingen liker å bli lurt». NRK-programmet «Folkeopplysningen» har forsøkt å latterliggjøre alle former for behandling som ikke følger skolemedisinens naturvitenskapelige evalueringskriterier.

En utbredt strategi i disse utspillene er å henge ut et ekstremt og udokumentert tilfelle av lite seriøs behandling – for så å generalisere til alt som ikke er anerkjent av skolemedisinen. Dermed skjæres alle over en kam. Slik kan for eksempel seriøse ernæringsterapeuter, naprapater og soneterapeuter sammenlignes ukritisk med spåkoner og fjernhealere.

Stabilitet tross kampanjer

Til tross for utspillene viser undersøkelser fra SSB og NAFKAM at bruken av alternative behandlingsformer i Norge er høy og stabil. Advarslene virker altså ikke. NAFKAMs siste kartlegginger for 2014 viser at om lag 5 av 10 kvinner og bortimot 4 av 10 menn i løpet av det forløpne år hadde mottatt en eller annen form for alternativ behandling. Tallene omfatter ulike aktører som tar i bruk alternative og komplementære behandlingsformer. Vi finner behandlere utenfor helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell innenfor det offentlige. I tillegg finner vi egenbehandling med bruk av selvhjelpsteknikker og naturmidler (1).

Det synes å være signifikante endringer i bruk av enkelte behandlingsformer, for eksempel viser tallene for massasje en nedgang. Men det er noe usikkerhet knyttet til utviklingstendensene fordi det er endringer i spørsmålene i fjor sammenlignet med tidligere år. Det er også rimelig å anta at noen tilbud, for eksempel kostholdsveiledning, ikke regnes som «alternativ behandling» verken av utøvere eller av brukere. Usikre tall til tross: dette rokker ikke ved bildet av stabilitet i bruken av alternative og komplementære behandlingstilbud.

Denne stabiliteten må forstås i en noe større sammenheng. Den handler ikke primært om vellykte markedsføringsframstøt eller om mislykkede motkampanjer.

Helsefokus på godt og ondt

Særlig to forhold virker trolig inn, nemlig vår kulturs helsefokus samt økt seriøsitet og forsvarlighet i tilbudene. Nordmenns helse har gjennomgående blitt bedre de siste åra som følge av en sunnere livsstil. Det er bra at vi får økt bevissthet om helsefremmende fysisk aktivitet og sunt kosthold. Samtidig er det i kulturen vår fokus på alt som kan skade kropp og somatisk helse. Vi leter etter oppskrifter som kan forlenge ungdommelighet, utbedre utseende og ikke minst lindre diverse smerter og småplager. Bruken av helsetjenester synker ikke selv om vi gjennomgående blir friskere. Derfor er det en meget stor del av befolkningen som viser tillit til alternative behandlingsformer, selv om de fleste samtidig oppsøker sin fastlege når symptomer på helseproblemer viser seg.

Tillit gjennom forsvarlighet

Den brede og stabile tilliten har sin forklaring i at mye av behandlingen utenfor skolemedisinen skjer i forsvarlige former, både faglig og etisk. Mange godt skolerte naturmedisinere kjenner de etiske normene og de lovpålagte begrensingene for virksomheten de driver. De får dermed en tillit fra sine pasienter tuftet på en slik forsvarlighet. Derfor er det min mening at Lov om alternativ behandling i hovedsak fungerer bra etter sine forutsetninger.

Det er likevel på tide at utøverorganisasjonene markerer seg tydeligere mot useriøs alternativ virksomhet. Vil man bygge tillit gjennom forsvarlighet, må man ta avstand fra den uforsvarligheten som undergraver tilliten.

Tunsberg Medisinske Skole legger stor vekt på at alle som tar utdanning ved skolen, skal få en grundig og forskningsbasert grunnkompetanse. Skolen legger vekt på at behandlere som virker etter utdanning ved skolen, skal drive forsvarlig klinikkdrift både faglig, etisk og økonomisk. Gjennom skolens VEKS-fag, klinikkdrift, terapeutkomptanse og praksis (2, 3, 4) får studentene utviklet ferdigheter, kompetanse og kunnskaper om de etiske normene de skal følge, om aktsomhetskravet og om de lovpålagte begrensingene som gjelder for alternativ og komplementær behandlingsvirksomhet. Skolens visjon er å bidra til bedre helse blant folk. Det krever at seriøsitet og vilje til samarbeid og åpenhet gjennomsyrer alle ledd i utdanningen av terapeuter.