Lagt ut av Alle som jobber med helse og mennesker må reflektere over sine holdninger til etikk og moral. Når man får en bevisst holdning til disse abstrakte begrepene, vil man være litt mer sikker i situasjoner som krever det. I 2010 besluttet SABORG at VEKS-fag skulle være obligatorisk for alle terapeuter, og E-en fra VEKS-fag dreier seg om nettopp dette.
Begrepet etikk stammer fra det greske ordet for vane, nemlig ethos som best kan oversettes med «det å handle godt». Adjektivet ethice har gitt oss ordet etikk. Moral kommer av det latinske adjektivet moralis, som kommer av det latinske ordet for vane, mos. Dette er opprinnelsen til ordet moral.
Opprinnelsen til ordene etikk og moral tilsvarer de gode norske ordene sed og skikk. Etter hvert har imidlertid ordene etikk og moral fått en noe ulik betydning. Etikken er moralens teori, har et klokt hode sagt, og det er egentlig en treffende karakteristikk. Det vil si at etikken handler om å reflektere over og avveie et valg på en bevisst måte for å finne den gode handling. For å reflektere, må vi bruke teori. Moralen dreier seg mer om å handle ut fra «magefølelsen» eller å gjøre det man pleier å gjøre fordi alle rundt en forventer det. Moralen er altså resultatet av det sosiale presset som ligger der som et lim i alle samfunn, og som vi føler er rett, for eksempel det å komme til avtalt tid, melde fra om man er blitt forsinket, eller be om unnskyldning om man knuser et glass i et selskap. Moralen setter vi sjelden ord på.
Etikken er moralens teori, har et klokt hode sagt
Bryter vi innarbeidede moralske normer, vil vi altså føle omgivelsenes sterke sosiale press på oss. Bryter vi etiske normer, vil vi oppleve at vi beskyldes eller beskylder oss selv for å ha trampet på en viktig verdi, eller at vi har overtrådt en grense som ikke bare irriterer – for «slikt gjør man ikke!» – men som krenker den andre som menneske eller dette menneskets verdier. Samtidig vil etikk og moral i virkelighetens verden påvirke hverandre og flyte litt over i hverandre.
På ett felt kan vi imidlertid si at etikken har sitt enemerke. Det er når vi trenger hjelp til å finne svar på hva vi bør gjøre i situasjoner som er uvante og ikke helt dagligdagse. I en dagligdags situasjon, der folks vanlige oppfatninger av rett og galt på en uproblematisk måte gjelder for alle, kan vi få hjelp av samfunnets eller vår egen moral. Da finner vi løsningen ved å vise til hva vi selv eller folk flest pleier å gjøre i slike situasjoner. Da prøver vi som oftest å gjøre «det som er vanlig».
Etikken skal derimot veilede oss også i uforutsette og unormale situasjoner. Da må vi tenke oss godt om og grunne valget vårt på en gjennomtenkning av eller refleksjon over hvordan en handling eller en atferd forholder seg til viktige verdier. I slike situasjoner løfter vi fram og setter ord på de verdiene vi mener er viktige for oss, for eksempel at en pasient skal få bestemme over seg selv eller at alle skal få likeverdig behandling. Derfor er det etikken som står sentralt i alle yrker som har å gjøre med mennesker som søker hjelp eller som vil lære noe nytt.
Uttrykk som folkevett og alminnelig folkeskikk må ikke forveksles med etikk selv om mange dessverre bruker disse ordene om hverandre og dermed bidrar til at nyanser forsvinner. Ber vi folk vise folkeskikk, legger vi et press på dem om å ha en konform atferd. Ordene gir nemlig uttrykk for inngrodde holdninger eller tradisjonelle måter å treffe moralske valg på.
Også begrepet etikette forveksles stundom med etikk. Etikette har en annen språklig (fransk) opprinnelse enn etikk og betyr egentlig «en liten oppskrift» på korrekt oppførsel. I dagens språkbruk betyr det det samme som skikk og bruk. Når vi for eksempel får en ny pasient, er det viktig å ha kjennskap til den etikette som gjelder for folk i hans eller hennes sosiale gruppe og aldersgruppe. Det hjelper oss til å bli sikre på egen oppførsel. Skal vi være dus eller Des med pasienten? Det er ikke et etisk spørsmål, men et spørsmål om etikette å følge tradisjoner og vise korrekt oppførsel etter visse gitte normer. Det handler altså i mindre grad om godt og ondt.
Moralisme forveksles stundom også med etikk. Det brukes etter min mening mest formålstjenlig som et negativt begrep og blir oftest assosiert med en lite sympatisk handlemåte. Når noen mener de vet andres beste uten at de selv følger de reglene som de mener er så viktige, kaller vi disse menneskene for moralister eller prinsippryttere. Hvis vi bare trumfer igjennom våre egne normer i situasjonen der pasientens og våre normer spriker, ja, da kan han eller hun oppleve at vi er moralister som nedvurderer deres egen måte å gjøre ting på. Og vi kan på vår side føle at pasienten er en moralist dersom vedkommende mener å vite best hva du som fagperson skal gjøre.
Alle disse ordene og uttrykkene for god oppførsel: etikk, moral, folkeskikk, etikette og moralisme har én ting til felles. Vi gir – i ulike former og i ulike sammenhenger – anvisninger eller retningslinjer for en ønsket atferd eller handling. Med et annet ord: De uttrykkes gjennom normer. En norm er altså et signal eller regel eller retningslinje for en handling eller en atferd. Ordet «normal» har sin bakgrunn i dette ordet. Når man er normal, betyr det at man oppfører seg slik at man følger de vanlige normene i samfunnet.
På VEKS-kurset ved Tunsberg Medisinsk Skole får du en god innføring i den etikken som gjelder for naturterapeuter og andre som driver alternativ og komplementær behandling.
Skrevet av Lars Gunnar Lingås, faglærer på VEKS-fag.